Andakten bruker fortellingen om mannen ved Betesda som hadde vært syk i 38 år. Jesus ser ham, spør om han vil bli frisk, og sier at han skal reise seg, ta sengen sin og gå. Mannen griper håpet, gjør det han kan, og blir frisk. Budskapet er at tro ikke er passivitet, men å ta imot den muligheten Gud gir.
Samtidig understrekes det at vi ikke skal bære alt alene. Bekymringer og problemer som er for store eller umulige å løse, kan vi legge over på Gud. Men det betyr ikke at vi skal gi opp ansvar eller bli likegyldige. Det er viktig å skille mellom det vi ikke kan gjøre noe med, og det vi faktisk kan arbeide oss gjennom.
Andakten viser også til flere bibelhistorier der mennesker holder fast i håpet og samarbeider med Gud, selv når situasjonen virker håpløs. Poenget er at troen lever i dette samspillet: Vi gjør vår del, og Gud gjør det vi ikke kan.
Legg igjen en kommentar