Andakten begynner i skapelsesberetningen, der Gud skaper lys og skiller dag fra natt. Gud ser at alt han har gjort, er svært godt, og på den sjuende dagen hviler han og velsigner dagen. Sabbaten blir derfor knyttet til skapelsen, før noen mennesker får budet.
Deretter vises det til israelittene i ørkenen, der Gud gir dem manna. De skal sanke bare det de trenger, og den sjette dagen får de dobbelt så mye, fordi den sjuende dagen er sabbat. Dette blir forstått som et tegn på at Gud selv har satt av en hviledag.
Andakten understreker at sabbaten senere blir bekreftet i de ti bud. Jesus opphever ikke loven, men oppfyller den, og de første kristne holdt ifølge talen fortsatt lørdagen som hviledag. Først gjennom lang historisk utvikling, særlig i kirkehistorien, ble søndag vanlig som hviledag.
Til slutt legges det vekt på at Guds bud ikke er ment som noe tomt, men som noe mennesket skal streve etter å leve etter. Troen skal vise seg i livet, og Gud kaller mennesker til omvendelse, forandring og et liv preget av kjærlighet.
Legg igjen en kommentar