Teksten beskriver reformatorer som profeter i kirkens historie, slik Samuel og profetene i Israel førte folket tilbake til Gud når de hadde falt fra. På samme måte kom Luther og senere John Wesley som nye reformatorer, fordi de så at både lære og liv hadde kommet bort fra evangeliet.
Wesley gikk dypere enn ytre religion og understreket at kristen tro må forandre menneskets indre. Han vendte seg bort fra tanken om at gode gjerninger eller ytre disiplin alene kunne gjøre et menneske hellig, og la vekt på troen på Jesus, Guds nåde og et liv som bærer frukt i lydighet. Det ytre livet skulle være et resultat av troen, ikke veien til frelse.
Teksten framhever også at motgang ofte gjør Guds folk mer våkne og ivrige. Slik Israel søkte Gud i trengsel, og slik Esra og Nehemja fortsatte arbeidet tross motstand, blir også menigheten utfordret til å holde seg nær til Gud når tider og fellesskap kommer i tilbakegang.
Til slutt løftes Wesley fram som en som holdt lov og evangelium sammen. Guds lov skal ikke forkastes, men føre mennesket til Kristus, og evangeliet skal gi kraft til et liv i kjærlighet, ydmykhet og hellighet.
Legg igjen en kommentar