Andakten understreker at naturen ikke bare kan forklares som mekanikk og tilfeldighet. I blomster, dyr og menneskeliv finnes det mer enn funksjon: skjønnhet, orden og mening. Siden opplysningstiden har mange lært å overse dette, og dermed mistet blikket for Guds nærvær i skaperverket.
Samtidig løftes reformasjonen fram som et frigjørende skritt, fordi mennesker fikk lese Bibelen selv og også betrakte naturen med egne øyne. Jesus brukte naturen i sine lignelser, og det blir et tegn på at skaperverket kan lære oss om Gud, tro og livet. Naturen viser både noe vakkert og noe som er skadet av synd.
Andakten peker også på at Guds virke ofte skjer til rett tid, slik som hos Elia, og at det samme gjelder i dag. Når vi ser på naturens lover, på vekst, død og oppstandelse, kan vi få nytt håp og forstå at Gud fortsatt taler gjennom det han har skapt. En dag skal vi se dette fullt og helt, uten blindhet.
Legg igjen en kommentar