Andakten knytter Daniel 11 og 12 sammen og sier at den fastsatte tiden peker mot middelalderens slutt i 1798. Da ble pavemakten slått tilbake, og dette ses som slutten på den perioden Daniel beskriver. Versene om “en tid, tider og en halv tid” forstås som 1260 profetiske år, fra 538 til 1798.
Det blir også lagt vekt på at kirken i middelalderen mente seg å ha autoritet til å endre Guds lov, og at den brukte makt mot dem som tenkte annerledes. Samtidig blir denne tiden satt i sammenheng med andre store historiske hendelser, som den franske revolusjon og kampen mellom tro og ateisme.
Når teksten kommer til vers 40–45, tolkes det som en kamp mellom ulike krefter i vår tid: kirke, ideologier, militær makt og materialisme. Egypt blir brukt som bilde på gudsfornektelse, mens ryktene fra øst og nord forstås som budskapet om Jesu gjenkomst. Til slutt understrekes det at det onde blir skremt av sannheten, men at det går mot slutten for ham, og ingen skal hjelpe ham.
Legg igjen en kommentar