Andakten handler om Johannes’ åpenbaring kapittel 11 og 13, og om de to vitnene som profeterer i 1260 dager. De to vitnene forstås som Det gamle og Det nye testamentet, Guds eget vitnesbyrd i verden.
Tiden på 1260 dager tolkes som 1260 år, fra 538 til 1798. Dette beskrives som en periode med åndelig mørke, der kirken brukte makt og undertrykkelse, og mange ble dømt og drept fordi de holdt fast ved troen. Da denne makten tok slutt, ble Bibelen igjen løftet fram.
Andakten peker særlig på den franske revolusjonen som et bilde på dyret fra avgrunnen. I Frankrike ble Gud og Bibelen forkastet, og det førte ikke til ekte frihet, men til vold, terror og forvirring. Etter tre og et halvt år snudde det, og Bibelen fikk igjen sin plass. Det ble sett som en påminnelse om at Guds ord er grunnlaget for moral, fred og orden.
Budskapet er at mennesker ikke finner sann frihet ved å forkaste Guds lov. Når Guds ord settes til side, oppstår et tomrom som lett fylles av nye og strengere makter.
Legg igjen en kommentar