Andakten viser hvordan mange protestantiske fortolkere gjennom flere hundre år leste Daniel, Johannes’ åpenbaring og 2. Tessalonikerbrev som peker på pavedømmet og Roma. Antikrist, det lille hornet, den lovløse og Babylon ble i stor grad forstått som uttrykk for den samme makten, og flere mente at de 1260 årene med undertrykkelse til slutt ble oppfylt historisk.
Det blir lagt vekt på at denne makten vokste fram gjennom en sammensmelting av kirke og stat, særlig etter Konstantin, og at dette stod i motsetning til Jesu og apostlenes måte å lede menigheten på. I stedet for å herske med makt skulle menigheten være preget av tjeneste, frihet og direkte adgang til Kristus.
Andakten understreker også at reformasjonen var et opprør mot maktmisbruk, menneskelig kontroll og frelse gjennom systemer og penger. Samtidig advares det mot å glemme historien, for da kan den samme typen tvang og åndelig maktbruk komme tilbake i nye former.
Til slutt blir det minnet om bønn, lengsel etter Gud og ønsket om å leve helt for ham.
Legg igjen en kommentar