Paulus uttrykker en dyp sorg over at mange i Israel ikke har forstått Guds vei til frelse. De har prøvd å bygge sin egen rettferdighet, men Kristus er lovens fullendelse. I stedet for ytre lovgjerninger er frelsen nå knyttet til troen på Jesus, og den gjelder både jøder og grekere.
Andakten viser hvordan Israels historie ofte har gått i svingninger: folket faller bort, Gud griper inn, og en rest vender tilbake. Det samme mønsteret sees også i kristen historie. Den seremonielle loven pekte fram mot Kristus, og ble oppfylt i ham. Derfor er dåp og nattverd de handlingene som nå peker tilbake på hans verk.
Paulus forkynner at troen er nær, i hjertet og i munnen. Med hjertet tror vi til rettferdighet, og med munnen bekjenner vi til frelse. Budskapet må høres, forstås og tas imot. Derfor er det viktig at noen blir sendt ut og forkynner evangeliet.
Til slutt understrekes livet i Ånden: vi skal ikke følge vår egen vilje, men overgi oss til Gud. Vi skal leve ydmykt, tjene hverandre, gjøre godt mot alle og overvinne det onde med det gode.
Legg igjen en kommentar