Andakten peker på hvordan budskapet til de sju menighetene kan forstås som en vandring gjennom historien, og særlig hvordan Laodikea blir et bilde på den siste tiden og den indre faren i menigheten. Poenget er at man kan høre sannheten, ha gaver og kjenne Gud, men likevel bli lunken og selvstendig.
Det sterke advarselen er at Gud ikke vil brukes, men at vi skal høre ham og være under hans vilje. Laodikea blir sammenlignet med Babylon, men også skilt fra det: Babylon kalles til å gå ut av, mens Laodikea blir truet med å bli spyttet ut dersom den forblir lunken.
Tilstanden beskrives som å tro at man er rik og mangler ingenting, men i virkeligheten være fattig, blind og naken. Derfor råder Jesus dem til å kjøpe gull, hvite klær og øyesalve, som et bilde på en tro som er prøvd, et rent liv og åndelig syn.
Andakten bruker Judas og Bileam som advarsler mot å stå Gud nær, men samtidig bruke sannheten og gavene egoistisk. Budskapet ender i en varm innbydelse: Jesus står for døren og banker, og den som seirer, skal få sitte sammen med ham på hans trone.
Legg igjen en kommentar