Andakten bruker møtet mellom Abraham og Melkisedek som et bilde på at Gud virker på tvers av menneskelige grenser. Abraham gir tienden til Melkisedek, som er prest for den høyeste Gud, og poenget er at sannheten ikke eies av én bestemt menighet. Vi skal tilbe Gud, ikke fellesskapet vi står i.
Videre trekkes Noahs dager fram som et bilde på en tid der lovløshet og menneskelige tanker fikk styre mer og mer. Noah forkynte rettferdighet og advarte mot dommen, men de fleste tok ikke budskapet på alvor. Da flommen kom, ble det tydelig at menneskene hadde tatt feil, og at det var Gud og hans ord som sto fast.
Samtidig understrekes det at vi lett kan sette både mennesker og menigheter i bås. Men Gud er ikke bundet av våre grenser. Han kan bruke hvem han vil, og hans sannhet kan finnes der den blir trofast forkynt.
Til slutt peker andakten på at vi må søke Kristus selv. Menigheten kan være et hjelpemiddel, men frelsen finnes i Jesus alene.
Legg igjen en kommentar